Jeg er oppvokst med utsikt til havet og en stein kalt krokodillen til å sitte på. Jeg er vant med å kunne se så langt som øyet rekker og bli blunket til av et kraftig glimt av lys. Jeg tenkte aldri over det; at det skulle være noe ved det som jeg ikke kunne få noe annet sted.
Havet har ikke flyttet seg, men det har jeg. Avstanden er større; jeg kan ikke lenger strekke hals og se, eller gå femti meter og høre lyden fra båtene.
Resten av innlegget kan du lese her: Det øyet ser
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar.